Haglunds hæl

Årsak, klinisk presentasjon og symptomer

Haglunds hæl/ Haglunds deformitet er betegnelsen på en forandring i hælbeinet (calcaneus) og omkringliggende bløtvevet. En forstørrelse av den beinete delen av hælen, der akillessenen fester, utløser tilstanden. Hos en del pasienter er den øvre/bakre delen av hælbenet mer spiss og prominerende bakover enn vanlig. Dette medfører at det er trangere mellom benet og akillessenen, som forløper like bak hælbenet. Utveksten på beinet gjør at det oppstår trykk og belastning på bløtdelene, noe som fører til ømhet, irritasjon og hevelse i området. Mellom hælbeinet og akillessenen er det en liten slimpose som skal fungere som en slags støtdemper i området. Denne slimposen blir ofte irritert og betent, og hovner opp (bursitt). Smertene og hevelsen skyldes langvarig irritasjon på grunn av at hud, slimpose og senestrukturer kommer i klem mot det prominerende hælbeinet. Oftest er det trykk og irritasjon fra sko med en hard hælkappe som utløser dette. Mange kan spesielt legge merke til at innsiden av skoene sin ved hælen fort blir slitt og hullete. Ved langvarig trykk og irritasjon kan alle bløtdelene i området hovne opp slik at det blir en synlig kul. Det er også mange mosjonister og idrettsutøvere som plages. Det er også typisk med smerter etter belastning, og gradvis avtagende smerte i hvile. Etter hvert kan det bli så plagsomt at man ikke klarer å løpe eller belaste normalt. I de fleste tilfeller blir området etter hvert rødt og hovent.

Undersøkelse og behandling

En kiropraktor vil i førsteomgang som primærkontakt i det norske helsevesen, diagnostisere Haglunds hæl gjennom en grundig sykehistorie og klinisk undersøkelse. Det er vanligvis lett å stille diagnosen Haglunds hæl. Det er typisk at pasientene forteller under sykehistorien at plagene har vedvart over lengre tid, med forverringer i forbindelse med bruk av enkelte fottøy, eller ved mer langvarige belastninger, som for eksempel ved løping. Når man kjenner på hælen, vil man kunne kjenne den prominerende øvre delen av hælbeinet. Det er også tydelig ømhet i området når man ved undersøkelse presser inn mot underlaget. Henvisning til røntgenundersøkelse bekrefter at det er en avvikende fasong av øvre del av hælbeinet, men dette er ikke nødvendig.

Tilstanden er ufarlig og vil ofte gradvis gå over av seg selv dersom området avlastes tilstrekkelig. Det viktigste er å bruke riktig fottøy slik at du unngår harde eller stramme sko som trykker mot hælen. Det kan bli nødvendig å drive alternativ trening som sykling, svømming og lignende i en periode for å kunne avlaste vevet rundt hælen og akillessenen tilstrekkelig. Mange pasienter opplever også en bedring ved å bygge opp med en liten såle under hælen. Eventuelt kan man også avlaste ved å gjøre endringer på fottøyet og beskytte hælen med skumgummi eller filt.



Tøyninger av akillessenen fører til økt trykk i området og vil ofte bare føre til en ytterligere forverring tilstanden. Kortisonsprøyte anbefales ikke ved denne tilstanden da forskning viser at kortisoninjeksjoner i og rundt akillessenen øker risikoen for akillesseneruptur. Ved langvarige plager som ikke responderer tilfredsstillende på konservativ behandling kan kirurgisk behandling bli nødvendig. Man fjerner da betent og overflødig vev og meisler bort den mest prominerende delen av beinet. Utsiktene til bedring er da gode, men forskning viser at resultatene av denne behandlingen det varierer. Rekonvalesensenes kan være langvarig.